Book Review by Erik F. Øverland                                                                 
Journal for International Politics No 5/2005 NUPI

How will Russia look like in 2030? How will the relations-
ship between Russia and Norway develop the next 25 years?

These are the two main questions in a book published by
Abstrakt Forlag 2005. The title of the book is "Where does Russia
go? Five scenarios about Russia and Norwegian Security Policy
towards 2030. The authors are: Kristian Åtland, Tor Bukkvoll,
Morten Jeppesen and Iver Johansen.  (in Norwegian language) .

Published:



The Book Review:

Internasjonal Politikk Nr. 5, 2005  NUPI


Kristian Åtland, Tor Bukkvoll, Morten Jeppesen og Iver Johansen: HVOR GÅR RUSSLAND? Fem scenarier om Russland og norsk sikkerhet i 2030, Abstrakt forlag 2005.
___________________________________________________________________________
Hvordan vil Russland se ut i 2030? Og hvordan vil Norges forhold til dette landet være om 25 år? Dette er hovedspørsmålene i boken. For å svare på dette har forfatterne anvendt scenariometodikk. Som virkemiddel for politikkutforming på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er scenarioutvikling et relativt ferskt fenomen. Bare av denne grunn fortjener boken oppmerksomhet. En annen grunn er selvsagt at boken i stor grad har klart å gjennomføre dette på en vellykket og spenstig måte.
___________________________________________________________________________

Av Erik F. Øverland, samfunnsforsker og tidligere prosjektleder Norge2030

Scenarioprosjekter kan gjennomføres på mange måter. Rene scenarioanalyser gjennomført av en liten gruppe eksperter (scenariostudie) representerer det ene ytterpunktet. Brede prosesser med et stort antall deltakere (scenarioprosess med målsettinger utover det skrevne produktet selv) representerer det andre. Denne boken er en typisk scenariostudie, og i norsk sammenheng, en temmelig rendyrket variant. Det henvises riktignok i forordet til et prosjektråd med både fageksperter og representanter fra myndighetene. Hvilken rolle disse har hatt blir i liten grad beskrevet. Boken er en del av et større forskningsprosjekt med tittelen ”Russland – samarbeidspartner og utfordrer” i regi av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). Jeg vil derfor vurdere boken som en scenariostudie gjennomført av en liten gruppe eksperter, der temaet er ett av de viktigste sikkerhetspolitiske områdene for Norge, nemlig Norges forhold til Russland. Problematikken er høyaktuell, ikke minst i lys av Regjeringens nylig lanserte FoU-programm ”Barents 2020”.

Boken har en innledning der det redegjøres for både analytisk innfallsvinkel, tematiske valg og den scenariometodiske tilnærmingen. Deretter presenteres fem scenarier for Russland, før dette blir analysert under overskriften “Konsekvenser for Norge”. Det hele avsluttes med noen postulater om Russland og norsk sikkerhet, samt en redegjørelse for hvilke dilemmaer Norge står overfor. Slik sett er dette både en konstruktiv, gjennomført og tiltalende oppbygging. Noen ville kanskje si dette er litt for lineært, der man begynner med noe historie, for å fortsette med nåtid, fremtid og til slutt noen politiske vurderinger. Dette oppveies i så fall av en problematiserende og reflektert diskusjon av dimensjoner, konfliktlinjer og ytterpunkter i redegjørelsen for utvelgelsen av scenariene. To sentrale spørsmål melder seg umiddelbart. Klarer forfatterne å adressere viktige, originale og kanskje overraskende sikkerhetspolitiske problemstillinger? Hvor vellykket er anvendelsen av scenariometodikk i denne sammenhengen?

Konstruksjon og dimensjonering av scenariene.
Boken presenterer i alt fem scenarier. Antallet er interessant i seg selv fordi de dermed unngår “good-bad-and something in between” problematikken som gjerne oppstår der man begrenser seg til tre scenarier. De styrer også klar av de begrensninger som ofte preger “firefelts-scenarier”, dvs. at man etablerer to akser med motsetninger for dermed å konstruere fire scenarier som hver seg skal reflektere variasjoner over slike ytterpunkter. Eksempel her kan være “stor/liten grad av innovasjon” langs den ene aksen, og “sterk/svak global orientering” på den annen. Dermed er det duket for fire scenarier, der scenario I er kjennetegnet av både omfattende global orientering og stor grad av innovasjon, scenario II omfattende global orientering/lite innovasjon, scenario III liten grad av global orientering/høy innovasjonstakt og scenario IV både manglende global orientering og liten innovasjon. Scenariotradisjonen i Norge er dessverre i altfor stor grad preget av slike tilnærminger. Det er derfor gledelig at forfatterne styrer klar av dette. For de som har erfaringer med å utvikle et slikt antall scenarier vet vi at både kreativitet, fantasi og energinivå får et ekstra skyv i det man beveger seg utover firefeltstabellens trygge havn. Da kan jeg se i gjennom fingrene med at innledningen annonserer spørsmålene Hvordan VIL Russland se ut i 2030?” og ”Hvordan VIL Norges forhold til dette landet være om 25 år?”. De som er familiære med scenariometodikkens hemmeligheter vet hvilket enormt gap det er mellom de modale hjelpeverbene VIL og KAN. Scenarioutvikling forsøker å få fram hvordan situasjoner KAN være om en del år, mens framskrivinger og prognoser adresserer hvordan situasjonen VIL være. Men, la flisespikkeriet være. Alt forfatterne ellers skriver om scenariokunstens vesen og om dens muligheter og begrensninger er såpass gjennomtenkt og godt at dette uten videre kan passere.

Positivt ved boken er også at den både redegjør godt for hvordan de har kommet fram til disse fem scenariene og for hvilke ambisjoner de har med dem med hensyn til originalitet og overraskelser. Det er ikke nødvendigvis de enkeltstående originale og overraskende ideene som er det avgjørende, men måten forskningsresultater, kunnskap og forventninger til utvikling i saksfeltet kombineres på. Dette er en kjerneinnsikt i scenariotenkningen, og forfatternes ambisjon er klare på dette punktet. Det er verken formålstjenlig eller mulig å frigjøre seg fullstendig fra dagens trender og kunnskapsnivå. På s. 56 heter det: “... de nye og overraskende i scenariene må fremkomme gjennom å kombinere denne kunnskapen på nye måter”. Å tillate usannsynlige forventninger, selv eksemplifisert av forfatterne som at Russland om 25 år er fullstendig integrert i Vesten eller at Russland da er gått fullstendig i oppløsning, er selvsagt en annen måte å få fram mulige overraskelser på.  

Morfologisk metode

Ikke bare scenariene, men også diskusjonene gjennom hele boken er i stor grad preget av den metodiske tilnærmingen som er valgt, i dette tilfelle en såkalt morfologisk metode. Morfologisk metode er en ikke-kvantitativ metode for å strukturere og analysere komplekse problemer, og er hyppig anvendt både av FFI i Norge og Totalförsvarets forskningsinstitutt (FOI) i Sverige. Opprinnelig ble den utviklet under annen verdenskrig av Fritz Zwicky ved California Institute of Technology. Den består av en analysefase og en syntesefase. Analysen har tre trinn. 1. en mest mulig presis definisjon av det problem som skal analyseres. 2, Fastleggelse av de parameterne som best karakteriserer det aktuelle problemkomplekset, og 3. For hver parameter fastlegges et spenn av mulige tilstander parameteren kan ha. Dette spennet deles inn i ulike verdier.

Det komplekse utfallsrommet blir presentert i omfattende matriser, før man går over i syntesefasen, som først og fremst tar sikte på å redusere utfallsrommet i analysen og dernest definere et relevant antall scenarier. Syntesefasen består av to trinn 1. Identifikasjon av internt konsistente løsninger, og 2. Utvalg av scenarier for videre analyse. I en fotnote på s. 29 hevdes det at det også er tatt i bruk et elektronisk hjelpeverktøy - CASPER (Computer Aided Scenario and Problem Evaluation Routine).

Når det gjelder det elektroniske hjelpeverktøyet dukker det umiddelbart opp et spørsmål. På et foresight møte i København nylig fikk jeg anledning til å diskutere denne metodikken med en kollega fra FOI. Ut fra egne erfaringer kunne jeg ikke dy meg for å spørre om hvordan CASPER fungerte i denne sammenhengen. Ikke uventet fikk jeg inntrykket av at dette ofte kan være både for byråkratisk og for komplekst til å kunne være et effektivt redskap for selve scenarioutvelgelsen. Mine egne erfaringer her er at hovedutfordringen er å finne fram til noen interessante perspektiver/ideer og dernest begynne å utvikle scenariene rundt disse. Dette er først og fremst en kvalitativ diskursiv prosess i scenariogruppen og i mindre grad et resultat av overdreven kvantifisering av ulike parameterverdier i parametermatrisen. Mao – har man hatt utbytte av dette verktøyet? Men, på den annen side kan dette verktøyet være med på å legitimere metodikken overfor ingeniørdominerte miljøer. Betydningen av dette kan selvsagt heller ikke undervurderes.    

Denne morfologiske tilnærmingen har også mange paralleller med den såkalte shaping actors- shaping factors tilnærmingen EU-presidentens tidligere spesialenhet for langtidsanalyser - Cellule de Prospective - i sin tid utviklet. Midt på 1990-tallet laget dette miljøet fem scenarier for Russland nettopp med tanke på politikkutvikling i relasjonen EU-Russland. Denne tilnærmingen preger også scenarioutviklingen i det norske prosjektet ”Norge2030. Fem scenarier for offentlig sektor”. En slik tilnærming finner vi også i fire av de nylig avsluttede foresight prosessene i Norges forskningsråd. I denne tra
disjonen kalles parameterverdiene for miniscenarier. Det er ikke referert til disse prosjektene i litteraturlisten. I den grad disse er kjent burde man ha spandert en referanse. Dersom de ikke er kjent burde disse komme med på forfatternes liste over faglitteratur for videre arbeid i feltet.

Scenariene
Scenariene “Godvær”, “Bjørnen og dragen”, “Eurasia mot vesten”, “Sivilisasjonskonflikt” og “Russland i oppløsning” varierer langs en rekke dimensjoner, eller parametre som forfatterne selv kaller det. Disse parameterne er ”innenrikspolitikk”, ”økonomi/demografi”, ”væpnede styrker” og ”forhold til omverdenen”. Scenariene avspeiler ulike utviklinger på disse områdene. At akkurat disse ble valgt ut redegjøres det rimelig greit for, selv om det selvsagt er fullt mulig å tenke seg andre overskrifter enn akkurat disse. Distinksjonen innenriks- og utenriks- er for eksempel problematisert av en rekke fagfolk de siste årene. Scenariene varierer også med hensyn til hvilke temaer de vektlegger, og er i så måte helt i tråd med det undertegnede og Iver B. Neumann (2004) har kalt “perspektivistisk scenariobygging”. Her varieres både vektleggingen av ulike trekk i fremtidsbildet (perspektiver) og utviklingen frem mot denne fremtiden (utviklingsbanen). I noen er det endringer på det innenrikspolitiske plan som driver utviklingen. I andre er det endringer i Russlands forhold til omverdenen som dominerer (s. 56).

I scenariet “Godvær” skisseres et Russland som er blitt en del av fellesskapet av vestlige demokratiske stater. Det har et velfungerende statsapparat med en økonomi i klar fremgang. Tradisjonalistiske krefter, som søker mot mer autoritære styringsformer, er blitt marginalisert og russisk industri deltar aktiv på verdensmarkedene. Dette siste har gjort en rekke sosiale reformer mulig, som igjen har bidratt vesentlig til politisk stabilitet. Scenario 2, “Bjørnen og dragen”, fokuserer på Russlands forhold til Kina, som er blitt stadig mer anstrengt. Russland føler seg truet av et Kina som er preget av sterk økonomisk vekst og en sterkere militærmakt enn Russland. Til forskjell fra scenariet “Godvær” er Russland her preget av et autoritært regime som også gjør Russland isolert fra det vestlige politiske og militære samarbeidet. Kinas BNP vurderes også å være 20 ganger større enn Russlands. I scenario 3, “Eurasia mot Vesten” møter vi et Russland som bygger opp et alternativt maktsentrum mot det eurasiske kontinent. Den russisk-vestlige integrasjonen er havarert og Russland ligger etter økonomi
sk. Den politiske ledelsen klarer ikke å koordinere de ulike myndighetsaktører på føderalt, regionalt og lokalt nivå. Resultatet er at Russland fremstår som en pseudodemokratisk stat med en proteksjonistisk handelspolitikk og et ambisiøst rustningsprogram. Faren for militær konfrontasjon mellom vesten og Russland er overhengende. Scenario 4, “Sivilisasjonskonflikt” videreutvikler noen trender de fleste av oss er svært opptatt av i dag, nemlig utviklinger innenfor den muslimske verden. I dette scenariet står forholdet til islam og den muslimske verden sentralt. Etableringen av islamistiske regimer i Sentral-Asia har brakt sivilisasjonskonflikten nærmere Russlands grenser. Terrorhendelser bidrar til at forholdet mellom etniske russere og en voksende muslimsk minoritet tilspisses, og myndighetene utvikler en politisk og ideologisk orientering med et sterkt islamfiendtlig preg. Sterk president og et sentralisert autoritært regime er andre kjennetegn. Landet preges av teknologisk og økonomisk stagnasjon. Det siste scenariet, “Russland i oppløsning” presenterer et Russland som er det internasjonale samfunnets største bekymring. Økonomisk nedgang svekket den russiske sentralmakten i så stor grad at den måtte gi fra seg kontrollen i de fleste av de viktigste provinsene og regionene. Den russiske stat er mer eller mindre kollapset.

Nå kan man selvsagt diskutere hvor originale og overraskende disse scenariene er, men sett i forhold til dagens offentlige debatt, der Russlands fremtid enten er fremstilt som “undergang” eller at “det går rimelig bra”, så representerer disse fem scenariene mye “food for thought”. Forfatterne lykkes ganske bra med å spenne opp et relativt bredt lerret. I seg selv er alle disse scenariene tenkelige, selv om noen fremtrer som mer usannsynlige enn andre. Eurasia scenariet virker for denne anmelderen mer sannsynlig enn f.eks. “Russland i oppløsning”. For andre kan det kanskje være omvendt. Leser man scenariene nærmere og relaterer dette til variasjonene i den morfologiske analysen/syntesen øyner vi en rekke originale og tendensielt overraskende trekk. Eksempelvis fungerer kombinasjonen av sektormodernisering, svak stat og en eurasiatisk orientering som et interessant og originalt grep. Man savner imidlertid et par såkalte ”wild cards”, dvs. noen utrerte, radikale og spissformulerte ideer slik at tanken virkelig kan løfte seg. La dette være en idé for neste prosjekt.

Format og oppbygging

Scenariene kunne med fordel vært mer enhetlige i oppbygging og struktur. Den tydelige markeringen mellom situasjonsbeskrivelsen (situasjonsscenariet) og veien frem til denne situasjonen (utviklingsscenariet), som preger spesielt “Godvær” kunne vært anvendt i de andre scenariene også. Spesielt for politikk- og strategiutvikling er det avgjørende å sortere ut hvilke antagelser som gjelder for framtidsbildet selv (situasjonen 2030) og hva som måtte ha skjedd, spesielt hvilke politiske beslutninger foretatt av hvem og hvilke sentrale hendelser som har bidratt til at denne situasjonen har oppstått.  Det er fortellingen om hva som skjedde frem mot det aktuelle tidspunktet (2030) som gir substans til den politiske og strategiske refleksjonen, og i siste instans til de vurderinger som ligger til grunn for utviklingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk mot Russland i årene som kommer. Dersom denne biten videreutvikles er det ikke umulig at denne form for perspektiver kan prege arbeidet i ”Barents 2020” i årene som kommer.

Formatet mangler dessverre visuell spenst. Scenarier er et godt utgangspunkt for visualisering. Bortsett fra noen få illustrasjoner kunne forfatterne med fordel utnyttet de effekter gode visualiseringer bringer med seg. Man sitter igjen med inntrykket at forskernes angst for “tabloidisering” og for å bli stemplet som “useriøse” kan ha vært et motiv her. Til dette er det kun en ting å si: “glem det!”. Hvem er det som sier at gode forskningsrapporter ikke skal inneholde gode illustrasjoner og visualiseringer?

Politikkutforming
Hvordan fungerer så scenariene som bakgrunnsperspektiver for drøftingen av Norges forhold til Russland framover? Drøftingen deles inn i fire temaområder som er direkte i samsvar med hovedoverskriftene i scenarioanalysen: Russlands utenrikspolitikk (forhold til omverden) og Norge, Russlands innenrikspolitikk og Norge (innenrikspolitikk), Russlands økonomiske utvikling og Norge (økonomi/demografi), og til sist, Russlands væpnede styrker og Norge (væpnede styrker). Det som er hovedutfordringen i denne fasen av scenariobasert politisk analyse er å unngå at perspektivene og spensten fra scenariene ramler ut av analysen. Vi ser dessverre uttallige eksempler på hvordan ting ramler fullstendig sammen her, der man i grunn starter en helt ny og mer trivial fortelling. Dette har forfatterne klart å unngå med bravur. Gjennom alle drøftingskapitlene refereres det hyppig til scenariene, og det alterneres og veksles mellom dem på en kreativ og konstruerende måte uten at man på noen måte føler at ett av scenariene skulle være mer sannsynlig enn de andre. Dette har helt klart befruktet de konklusjonene man til sist landet på. Postulatene og dilemmaene avstår jeg fra å kommentere og vil appellere til leseren å tenke gjennom, diskutere disse i sine omgivelser, men da etter å ha lest scenariene.

På denne bakgrunn kan vi konkludere med at forfatterne faktisk har klart å adressere viktige, originale og tildels overraskende sikkerhetspolitiske problemstillinger. Den reflekterte anvendelsen av scenariometodikken har definitivt vært en avgjørende betingelse for dette. Dette er med andre ord – et hederlig stykke fremtidsforskning!

 
 

  Site Map